Prinsessa som ingen kunne målbinde

Folkeforteljinga Prinsessa som ingen kunne målbinde er samla inn og skrevet av Peder Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe. Eventyra blir skrevet utan tids- og steds bestemning, og de bruker faste namn og typar i personskildringane. Typiske eventyrtrekk er gjentaking, tallene tre, fem, syv eller tolv. Eventyr begynner som oftast forteljinga med standardinnleiing ”det var en gang”. De brukte øst for sol og vest for måne”. ”Så levde de lykkelig i alle sine dagar” er ein standard måte å avslutte forteljinga på.  Forteljingane inneheld som oftast ein moral. Eksempel er at helten vinn til slutt, og skurken får straffa si.  

I eventyret brukar mange av dei typiske eventyrtrekka, som visar til at det er eit eventyr. For eksempel 3 brør, 7 gjenstandar, standardinnleiing ”det var ein gong”, ”[…] fikk prinsessa og halve kongeriket” er også ein mykje brukt setning. Eventyret er eit skjemte eventyr.

Eventyret handlar om ein konge som har ei dotter. Ho var så vrang og vrien i ord, slik det  ingen kunne målbinde henne, derfor lovde han at den som klarte dette skulle få prinsessa og halve kongeriket. Det var mange som prøvde seg, men ingen lykkast. Kongen blei lei av at dette så han sa at de som ikkje lykkast skulle bli svimerket med svijernet hans.

Per, Pål og Espen Askeladden var tre brør som ville prøve lykka, så de reiste heime frå. På vegen bort plukkar Espen Askeladden opp ulike gjenstandar, som de fleste ville sett på som ubrukelig søppel. Han fant ein død skjære unge, ein vidjespenning, ein skålbrot, to bukkehorn og ein blei. Per og Pål blir veldig irriterte på Espen, de forstår ikkje kvifor han skal dra med seg så mykje skrot.  Espen svarar berre ”Eg har slikt å gjøre, eg har slikt å føre, eg førar vel den”.

Brørne kjem fram til slottet der prinsessa bur. Både Per og Pål misslykkas i å prøve å målbinde prinsessa. Heilt til slutt går Espen Askeladden inn, han brukar de ulike gjenstandar han fant på vegen til å målbinde prinsessa. Prinsessa blir så overraska at ho ikkje hadde ord, ho blei målbunden.

Temaet og bodskapen i eventyret kan vera gjenbruk; for eksempel det andre kaster, gjenbruker han.  

Bildet er tatt fra barneteatet.no 

Dagfinn Nordbø

Al Gore

Dei Nordiske nasjonalsongane

Noregs nasjonalsong er skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson, og har fått namnet ”Ja vi elskar dette landet”. Melodien er skrevet av Rikard Nordraak. Songen blei ferdig i 1868, mens den ble framført offentlig for første gong 17.mai 1864.

”Der er et yndig land” er Danmarks nasjonalsong, og er skrevet av Adam Gottlob Oenhlenschläger i år 1819.

Sveriges nasjonalsong heiter ” Du gamla, du fria”. Dei to første versa er skreve av Richard Dybeck i 1844. Songen ble publisert i 1910 med to ekstra vers i tillegg, skreve av Louise Ahlén. Det er, i motsetning til mange andre, aldri blitt vedtatt noko offisiell vedtak som seiar at dette er nasjonalsongen.

Samanes nasjonalsong: ”Sámi soga lávlla” er skreve av Isak Saba. Den ble skrevet og publisert i 1906, men den ble vedtatt som nasjonalsong først i 1986. 

Ein kan sjå at dei Nordiske nasjonalsongane har mange fellestrekk. Vi kan sjå ein likskap i alle nasjonalsongane, alle får frem kor fantastisk landet deira er, korleis dei elskar og forgudar det. Vi kan for eksempel sjå på korleis Sverige skriv ”vänaste land uppå jord” og om korleis dei vil leve og døy i Norden. 

Landskap er også eit tema som kjem igjen i dei fleste songane. Den samiske nasjonalsongen inneheld mykje om årstidene og været, ”Vintertid med storm og kulde, snefokk uten mål og måte”.

Dei fleste songane inneheld krig og landets historie. Vi kan sjå i den norske kor det står om den tronge tida, dei skriv om gamle kongar og om korleis folket måtte kjempa tappert i dei trasige krigane, sjølv om dei var få. Dei skriv og om korleis dei til slutt blei eit fritt land, ”men i verste nød blåøyet fridom ble oss født.”
Sverige sin nasjonalsong skild seg ut frå dei andre med at deira song ikkje inneheld noko om krigar og dårlige tidar.  

Gud kjem opp i både den norske og den svenske nasjonalsongen, der dei takkar han for å ha beskytta landet deira. I likskap til den danske så er det ingenting religiøst med i den samiske nasjonalsongen.

Kilder:
http://no.wikipedia.org/wiki/Hovedside

 

Samane si historie

Samane er ei folkegruppe som kom til de nordlige strøka mest synleg rundt 2000-3000 år sia. De held tradisjonelt til i Noreg, Sverige, Finland og Russland. Det er vanskeleg å seia nøyaktig kor mange samar det er i dag, offisielle registrering av kven som har samisk identitet eller bakgrunn foretas ikkje, men me reknar mellom 50 000 og 100 000 Samar. I Noreg har samane tre forskjellige variantar av det samiske språket: lulesamisk, nordsamisk og sørsamisk. Samane har eigen historie, kultur og samenespråk. Samane var dei fyste som kom til områda rundt Noreg, dei som har budd der lengs. Samane blir derfor eit kalla eit urfolk. 

I midten av 1800-talet blei det sett i gang ein hard fornorsking av det samiske språket. Noreg hadde nettopp blitt et sjølvstendig land og den norske majoritetsbefolkninga hadde et behov for å byggje opp en norsk nasjon. Det blei bestemt at all undervisning skulle skje på norsk. Det blei bestemt at alle barn som snakket samisk skulle få all undervisning på norsk på slutten av 1800-talet. I seinare tid blei det vedtatt at samisk skulle bare brukast som eit hjelpespråk på skulen, i alle faga. Dei meina at det norske språket skulle vera det einaste språket i landet og at dei samiske folka skulle snakke norsk. Verken samiske eller norske barn fekk mykje undervisning om samisk historie og tradisjon. I dag er det mange samar som ikkje kan verken lese og skrive sitt eiget språk. Denne fornorskingspolitikken varde heilt fram til 1960-åra. 

Den samiske forteljartradisjonen klarde likevel å overleve. Den blei vidareført til nye generasjonar gjennom forteljingar og eventyr og joik, den særeigne samiske songstilen. Joiken som var en veldig viktig del av den samiske poesien blei forboden. 

Samane stod endeleg opp for seg sjølv, dette skjedde i 1960- og 1970 åra. Dei samiske organisasjonane stilte ein rekke krav til den norske staten, og det samiske folket meinte at som ur befolkning hadde de spesielle rettar. I 1967 blei samisk eit valfritt førstespråk i skulen, i 1969 opna det første samiske gymnaset i Karasjok og i 1989 vart samisk høgskule etablert. I 1989 fekk samane i Noreg si eiga folkevald forsamling, sametinget. Noreg var det første landet som slutta seg til den internasjonale konvensjonen som definerer samane som eit urfolk. 

Kjelder: http://no.wikipedia.org/wiki/Samene, http://www.ssb.no/samer/, Lærebok 
Bildet funnet fra http://no.wikipedia.org/wiki/Samene

Lina Stene, 3PÅA

Tidslinje

Lina S. on Dipity.